See copyright notice at
 http://www.expectingrain.com/dok/div/copyright.html

Bob Dylan 2000.03.19 Oslo


Three Concerts, Two Dogs and The One And Only Horsens by Karl Erik Andersen


From: Johnny Borgan (Johnny.Borgan@ephorma.no)
Subject: Oslo, 19. mai 2000.
Date: Sat, 20 May 2000 02:30:40 +0200


Things have changed - this time Bob had changed both suit and opener, an
energetic "Duncan & Brady" with the tongue-in-cheek-line "He's been in this
job too long" started another great show on Bobtour. "The Times They Are
A-Changin'" was treated nice, but the first highlight was the following
"It's alright, Ma" with one classical line following the other, delivered
with great timing and phrasing. Bob was obviously in a more communicative
mood tonight than in Stockholm, and the norwegian audience gave him instant
feedback for both vocal and guitar. His eyes and shoulders started to work
early, his left foot was tapping and living its own life, and Bob got the
beginning of a smile hidden in his mouth the whole show through - it even
got away sometimes!

He played beautiful versions of the twin songs "Love Minus Zero/No Limit"
and "She Belongs To Me", but the real killer in this set was "Cold Irons
Bound" - for me a totally new arrangement, with acapella and
start-stop-maneuvres which gave a real funky feel to the song. "Can't Wait"
was also served in the 2000-clothing, a beautiful rendition tonight, along
with "Love Sick", one of the highlights of all four shows I've seen this
time around.

The songs after intermission was the exactly same list as in Gothenburg, but
nevertheless a really strong encore-set, with an really great
audience-singing-along at "Forever Young" - Bob was seemingly impressed by
the massive help he got on the refrain, and he didn't try, for once, to make
the sing-along impossible. A nice moment. "Don't Think Twice" ended with Bob
on harp, once again without guitar and one hand waving free. I was afraid he
would skip the harmonica this night, but fortunately he gave us that, too.
All extras was played in one, and he played a beautiful "Blowin' In The
Wind" without leaving after "Rainy Day Women". We hoped for more, but Bob
was gone, and "Riding With Bob" was played, just like both before and after
all of the shows.

After the show, I got to talk to lots of people who saw Dylan for the first
time, and the verdict was overwhelming pro-Bob - he's in a class of his own!
And that's some of the greatness of this shows, both hard-core fans and new
listeners will both find greatest hits and obscurities, blues and ballads,
new and old stuff. Everybody loved the show, and I'm sure that Bob still
will be having a soft spot for the norwegian audience!

And now, the clock ticks against the show in Horsens.....


Johnny



From: Ingve Aalbu (aingve@hotmail.com) Subject: Dylan i Oslo Date: Thu, 25 May 2000 10:38:45 CEST Med Bob Dylan pŒ scenen tok jeg med stadig i Œ sitte ytterst pŒ setet, for om mulig Œ fŒ med meg hver minste detalj og nyanse. Det klarte jeg selvf¿lgelig ikke. BŒde platene og konsertene til Dylan bruker tid pŒ Œ synke inn, feste grepet. Den eneste virkelige overraskelsen i Oslo Spektrum, var valget av ŒpningslŒt. "Duncan & Brady" var ukjent for meg, det innr¿mmer jeg gjerne. Men derfra og inn var bŒde Dylan og publikum pŒ trygg grunn. Kanskje kunne lŒtutvalget v¾rt litt mer spennende? Tenk hvilken dr¿mmejobb det ville v¾rt Œ ha kontroll over setlista til Dylan! Tidene forandrer seg, hevdet han pŒ kveldens andre sang, som kunne by pŒ flere av konsertens farligste fraseringer. Refrenglinja "the times they are a-changing" ble spyttet ut i siste ¿yeblikk, med dyp og brekende r¿st, en balansegang som av og til virker noe pŒtatt. Selv om Dylan pŒstŒr det motsatte, er mye som f¿r her i verden. Mannen fra Minnesota har begynt det nye tiŒret som han avsluttet det forrige. Mitt eneste realistiske ¿nske for kvelden var Œ fŒ h¿re "Things have changed", Dylans dypt glimrende lŒt fra soundtracket til "Wonder boys", en slags skitten gr¿fteblues med knallhardt k¿ntrikomp. Han spilte den bŒde i Stockholm og Lund, men hadde tydeligvis andre planer under bes¿ket i Norge. Kanskje neste gang? "Things have changed" er litt enklere produsert, men pŒ mange mŒter en forlengelse av fenomenale "Time out of mind" (1997), Dylans forel¿pig siste album. Derfra hentet han "Can't wait", "Cold irons bound" og "Love sick". Dylan er pŒ vei til h¿ylandet, med gitaren over skulderen og glimt i ¿yet, vel vitende om at d¿den venter, livet er meningsl¿st og tida leger ingen sŒr. Stemmen er slepende og livstr¿tt, ordene brenner. "Love sick" var sŒr, stolt og stor, et av kveldens klare h¿ydepunkt, nesten skremmende autorit¾r. "Can't wait" kom i nytt arrangement, framf¿rt sakte og vemodig, men med desperasjonen i behold. Motsatt behandling fikk "Cold irons bound". Den var hakkete og hard, med Tony Garniers fenomenale bassgang som bindeledd mellom de voldsomme versene, der Dylan til dels snerret acapella. Mens publikum benyttet muligheten til Œ str¿mme mot scenen, kneppet Sexton seg gjennom "Country pie" pŒ koselig k¿ntrivis. Fra min posisjon, langt ute til h¿yre for scenen, kunne han nesten minne om Robbie Robertson, der han stod og luntet over gitaren. Trommeslager David Kemper holdt hodet kaldt under cowboyhatten, mens Larry Campbell skiftet elegant mellom steelgitar og vanlig seksstrenger. Dylan selv virket ikke en dag eldre enn i 1966, pŒ langt hold, vel og merke. Han poserte som en giktrammet Elvis, med knekk i kn¾rne og en rastl¿s venstrefot, holdt gitaren pŒ sitt helt spesielle vis og skulet ut over publikum med m¿rke ¿yne og tiln¾rmet j¿disk afro. Mellom lŒtene svaiet han som en sprellemann pŒ frifot. Kontakten med publikum var det ingenting i veien med, selv om Dylan virket redd for Œ s¿ke s¾rlig langt ut mot scenekanten. Resten av gjengen trengte noen lŒter pŒ Œ bli skikkelig varme, eller kanskje en bekreftelse fra Dylan pŒ at det var greit Œ bevege beina ogsŒ under denne konserten. Et annet spennende m¿te var en tent og trofast "Tangled up in blue", den flyktige oppbruddssangen som i sin tid Œpnet "Blood on the tracks". OgsŒ s¿stersangene "Love minus zero/no limit" og "She belongs to me" ble varmt mottatt, men var nesten litt for like i liveversjon. PŒ andektige, oppbyggende "Forever young" slentret Dylan seg gjennom kveldens sureste solo, mens Campbell og Sexton dekket til vokalen pŒ refrenget, og viste at de faktisk kan synge. Mot slutten fikk vi dessuten "Don't think twice, it's alright", med flott fingerplukking fra sistnevnte og ö endelig ö kveldens f¿rste og eneste solo pŒ munnspill. Kvelden st¿rste applaus mottok "All along the watchtower", der gjengen rocket avsindig med tre gitarer pŒ sporet av Hendrix. Bandet rullet friskt ogsŒ gjennom "Leopard-skin pill-box hat", men lettvekteren fra "Blonde on blonde" kunne med fordel ha v¾rt byttet ut med sterkere materiale. Det samme gjelder coverlŒten "Not fade away", og ikke minst "Rainy day women #12 & 35, en av Dylans fŒ virkelig grufulle lŒter. Hadde han valgt Œ avslutte med "Things have changed", ville jeg holdt konserten like h¿yt som oppvisningen i Frognerbadet for snart to Œr siden. I stedet satt jeg med litt blandede f¿lelser da lyset plutselig ble skrudd pŒ i Spektrum. For en sjelden gang misunnet jeg faktisk svenskene, som hadde fŒtt h¿re "Visions of Johanna", "Senor (tales of yankee power)" og "Not dark yet". Men sŒnn er det med Dylan, han innfrir sjelden alle ¿nskene til publikum, selv ikke de mest Œpenbare. PŒ det omrŒdet har han ikke forandret seg. Ikke pŒ sŒ mange andre heller, nŒr jeg tenker meg om. INGVE AALBU H¿ydepunkt: "Love sick", "Cold irons bound", "Don't think twice, itâs alright", "Tangled up in blue", "Love minus zero/no limit"
2000: March - April - May

Tour