See copyright notice at
 http://www.expectingrain.com/dok/div/copyright.html

Bob Dylan 2000.03.19 Oslo


Three Concerts, Two Dogs and The One And Only Horsens by Karl Erik Andersen


From: Johnny Borgan (Johnny.Borgan@ephorma.no)
Subject: Oslo, 19. mai 2000.
Date: Sat, 20 May 2000 02:30:40 +0200


Things have changed - this time Bob had changed both suit and opener, an
energetic "Duncan & Brady" with the tongue-in-cheek-line "He's been in this
job too long" started another great show on Bobtour. "The Times They Are
A-Changin'" was treated nice, but the first highlight was the following
"It's alright, Ma" with one classical line following the other, delivered
with great timing and phrasing. Bob was obviously in a more communicative
mood tonight than in Stockholm, and the norwegian audience gave him instant
feedback for both vocal and guitar. His eyes and shoulders started to work
early, his left foot was tapping and living its own life, and Bob got the
beginning of a smile hidden in his mouth the whole show through - it even
got away sometimes!

He played beautiful versions of the twin songs "Love Minus Zero/No Limit"
and "She Belongs To Me", but the real killer in this set was "Cold Irons
Bound" - for me a totally new arrangement, with acapella and
start-stop-maneuvres which gave a real funky feel to the song. "Can't Wait"
was also served in the 2000-clothing, a beautiful rendition tonight, along
with "Love Sick", one of the highlights of all four shows I've seen this
time around.

The songs after intermission was the exactly same list as in Gothenburg, but
nevertheless a really strong encore-set, with an really great
audience-singing-along at "Forever Young" - Bob was seemingly impressed by
the massive help he got on the refrain, and he didn't try, for once, to make
the sing-along impossible. A nice moment. "Don't Think Twice" ended with Bob
on harp, once again without guitar and one hand waving free. I was afraid he
would skip the harmonica this night, but fortunately he gave us that, too.
All extras was played in one, and he played a beautiful "Blowin' In The
Wind" without leaving after "Rainy Day Women". We hoped for more, but Bob
was gone, and "Riding With Bob" was played, just like both before and after
all of the shows.

After the show, I got to talk to lots of people who saw Dylan for the first
time, and the verdict was overwhelming pro-Bob - he's in a class of his own!
And that's some of the greatness of this shows, both hard-core fans and new
listeners will both find greatest hits and obscurities, blues and ballads,
new and old stuff. Everybody loved the show, and I'm sure that Bob still
will be having a soft spot for the norwegian audience!

And now, the clock ticks against the show in Horsens.....


Johnny



From: Ingve Aalbu (aingve@hotmail.com) Subject: Dylan i Oslo Date: Thu, 25 May 2000 10:38:45 CEST Med Bob Dylan p scenen tok jeg med stadig i sitte ytterst p setet, for om mulig f med meg hver minste detalj og nyanse. Det klarte jeg selvflgelig ikke. Bde platene og konsertene til Dylan bruker tid p synke inn, feste grepet. Den eneste virkelige overraskelsen i Oslo Spektrum, var valget av pningslt. "Duncan & Brady" var ukjent for meg, det innrmmer jeg gjerne. Men derfra og inn var bde Dylan og publikum p trygg grunn. Kanskje kunne ltutvalget vrt litt mer spennende? Tenk hvilken drmmejobb det ville vrt ha kontroll over setlista til Dylan! Tidene forandrer seg, hevdet han p kveldens andre sang, som kunne by p flere av konsertens farligste fraseringer. Refrenglinja "the times they are a-changing" ble spyttet ut i siste yeblikk, med dyp og brekende rst, en balansegang som av og til virker noe ptatt. Selv om Dylan pstr det motsatte, er mye som fr her i verden. Mannen fra Minnesota har begynt det nye tiret som han avsluttet det forrige. Mitt eneste realistiske nske for kvelden var f hre "Things have changed", Dylans dypt glimrende lt fra soundtracket til "Wonder boys", en slags skitten grfteblues med knallhardt kntrikomp. Han spilte den bde i Stockholm og Lund, men hadde tydeligvis andre planer under besket i Norge. Kanskje neste gang? "Things have changed" er litt enklere produsert, men p mange mter en forlengelse av fenomenale "Time out of mind" (1997), Dylans forelpig siste album. Derfra hentet han "Can't wait", "Cold irons bound" og "Love sick". Dylan er p vei til hylandet, med gitaren over skulderen og glimt i yet, vel vitende om at dden venter, livet er meningslst og tida leger ingen sr. Stemmen er slepende og livstrtt, ordene brenner. "Love sick" var sr, stolt og stor, et av kveldens klare hydepunkt, nesten skremmende autoritr. "Can't wait" kom i nytt arrangement, framfrt sakte og vemodig, men med desperasjonen i behold. Motsatt behandling fikk "Cold irons bound". Den var hakkete og hard, med Tony Garniers fenomenale bassgang som bindeledd mellom de voldsomme versene, der Dylan til dels snerret acapella. Mens publikum benyttet muligheten til strmme mot scenen, kneppet Sexton seg gjennom "Country pie" p koselig kntrivis. Fra min posisjon, langt ute til hyre for scenen, kunne han nesten minne om Robbie Robertson, der han stod og luntet over gitaren. Trommeslager David Kemper holdt hodet kaldt under cowboyhatten, mens Larry Campbell skiftet elegant mellom steelgitar og vanlig seksstrenger. Dylan selv virket ikke en dag eldre enn i 1966, p langt hold, vel og merke. Han poserte som en giktrammet Elvis, med knekk i knrne og en rastls venstrefot, holdt gitaren p sitt helt spesielle vis og skulet ut over publikum med mrke yne og tilnrmet jdisk afro. Mellom ltene svaiet han som en sprellemann p frifot. Kontakten med publikum var det ingenting i veien med, selv om Dylan virket redd for ske srlig langt ut mot scenekanten. Resten av gjengen trengte noen lter p bli skikkelig varme, eller kanskje en bekreftelse fra Dylan p at det var greit bevege beina ogs under denne konserten. Et annet spennende mte var en tent og trofast "Tangled up in blue", den flyktige oppbruddssangen som i sin tid pnet "Blood on the tracks". Ogs sstersangene "Love minus zero/no limit" og "She belongs to me" ble varmt mottatt, men var nesten litt for like i liveversjon. P andektige, oppbyggende "Forever young" slentret Dylan seg gjennom kveldens sureste solo, mens Campbell og Sexton dekket til vokalen p refrenget, og viste at de faktisk kan synge. Mot slutten fikk vi dessuten "Don't think twice, it's alright", med flott fingerplukking fra sistnevnte og endelig kveldens frste og eneste solo p munnspill. Kvelden strste applaus mottok "All along the watchtower", der gjengen rocket avsindig med tre gitarer p sporet av Hendrix. Bandet rullet friskt ogs gjennom "Leopard-skin pill-box hat", men lettvekteren fra "Blonde on blonde" kunne med fordel ha vrt byttet ut med sterkere materiale. Det samme gjelder coverlten "Not fade away", og ikke minst "Rainy day women #12 & 35, en av Dylans f virkelig grufulle lter. Hadde han valgt avslutte med "Things have changed", ville jeg holdt konserten like hyt som oppvisningen i Frognerbadet for snart to r siden. I stedet satt jeg med litt blandede flelser da lyset plutselig ble skrudd p i Spektrum. For en sjelden gang misunnet jeg faktisk svenskene, som hadde ftt hre "Visions of Johanna", "Senor (tales of yankee power)" og "Not dark yet". Men snn er det med Dylan, han innfrir sjelden alle nskene til publikum, selv ikke de mest penbare. P det omrdet har han ikke forandret seg. Ikke p s mange andre heller, nr jeg tenker meg om. INGVE AALBU Hydepunkt: "Love sick", "Cold irons bound", "Don't think twice, its alright", "Tangled up in blue", "Love minus zero/no limit"
2000: March - April - May

Tour